Brukererfaring Canon eos 1D mark IV

Så har omsider de gamle mark II’ene gått av med pensjon.

Etter noen uker med de nye kameraene er det på høy tid med en litt annerledes anmeldelse, som ikke tar utgangspunkt i spesifikasjonene.

Jeg finner det naturlig å starte der de gamla kameraene ikke var optimale: støy.

Det er ingen tvil om at Canon eos 1D mark IV er helt sinnsykt konge på dette. Fra å være bekymret for å skru ISO’en høyere enn 800 har jeg gått til å bruke ISO 3200 helt uten bekymringer.

Mens jeg fortsatt vurderte å bytte til Nikon måtte jeg ta en runde og se hva slags ISO jeg har brukt på de gamle kameraene, og det viser seg at jeg har brukt ISO 200 ca 60% av tiden.

Videre er fordelingen 28% ISO 400 og 9% ISO 800. Nå er selvsagt mye av grunnen til at jeg ligger så lavt min egen vegring mot å gå noe særlig over 800, men like fullt forteller dette at det i den store sammenhengen ikke er kjempeofte jeg fotograferer i så dårlig lys at det er et stort problem.

Bildefilene er helt rå – noe som også merkes godt på filstørrelsene. Fra å ligge mellom 7 og 11 MB hopper de opp på 22(!), noe som gjør dramatiske ting med et 2GB minnekort.

Da jeg handlet kameraene valgte jeg å kjøpe med 16GB minnekort, noe som ser ut til å være en helt passende størrelse.

En annen ting som begynte å være litt slitsomt med de gamle kameraene var den lille skjermen.

Skjermen på de nye kameraene er jo selvsagt mye bedre, og dette har ført til en dramatisk endring: tidligere ble jeg alltid positivt overrasket da jeg fikk se bildene mine på skjermen på kontoret – nå er bildene omtrent bedre på kameraet. Nesten så den er for bra!

Betjeningsmessig er de nye veldig like de gamle. Jeg merker imidlertid at noen av knappene er blitt lettere å trykke på, og at jeg i mye større grad enn før velger å slå av kameraet når jeg henger det over skulderen. Her vil jeg nok hevde at de gamle var et hakk bedre, og at to-knappsmentaliteten (ingen funksjon skal kunne settes med én knapp – noe som gjorde det omtrent umulig å tilfeldig gjøre innstillinger) til Canon var en fordel.

Menysystemet er ikke så mye bedre, bortsett fra at det er mye mer innholdsrikt selvfølgelig.

MEN: «my menu» er helt genialt! Her har jeg samlet innstilingene jeg bruker mest, og er sjelden ute av denne menyen.

Av småpirk synes jeg det var dumt å flytte ISO-knappen til høyre, samtidig som jeg kunne tenkt meg mer omfattende muligheter til å selv bestemme hva de enkelte knappene skal gjøre. Helst ville jeg ha fjernet +/- knappen, og hatt kun ISO og lys på høyresiden av kameraet.

En annen ting som er tatt tak i er muligheten til å hoppe ti og ti bilder (eller 100 og 100), mens de gamle II’erne tvang deg til å skru deg gjennom hele minnekortet, bilde for bilde.

Jeg savner at påbryteren også er bryteren for «beep», noe jeg har brukt flittig f eks i forbindelse med fotografering av barn, og som jeg har levd med helt siden eos 1V. (På samme måte har ikke Canon levert et kamera med bedre grep enn 1V med booster, så her må det hentes frem gamle tegninger til mark V skal slippes.)

Blitzskoene er ikke lenger svartlakkerte, så du slipper at kameraet ser slitent ut fordi du har tatt blitzen av og på noen ganger.

Andre pluss er:

-Mulighet for å automatisk bytte minnekort når det første er fullt

-Muligheten til å styre blitzen fra kameraet. 580EX II er faktisk en anelse mer knotete å betjene enn 550, så her er det mye mer lettvint å bruke kameraet, spesielt når den skal brukes som master.

-Diopterinnstillingen er endelig skjult bak øyemuslingen. Denne stakk akkurat frem på de gamle kameraene, og var én av flere ting som måtte teipes
.

Min aller største bekymring med de gamle kameraene var selvsagt batteriene. Mot slutten begynte jeg å ta med laderen når jeg skulle et eller annet sted. De nye batteriene fullstendig knuser de gamle, til og med hvis jeg hadde sammenlignet nye batterier. De nye batteriene holdt faktisk mer enn to bryllup (det ene batteriet holdt 1700 bilder og det andre 1900) – noe som med mitt utgangspunkt er helt sinnsvakt.

Autofokusen er ikke stort forskjellig fra eos 1D mark II, helt til du prøver det på følgefokus. I dag har jeg fotografert amerikansk fotball, og autofokusen kan faktisk ikke beskrives med noe ord som finnes på norsk. Det mest treffende jeg kan komme på er blazingly fast.

Den er nesten for kjapp – og jeg endte fort opp med å stille ned hastigheten litt slik at den ikke skulle ta helt av. Ved å stille ned hastigheten vil den heller ikke ‘fange’ noe som passerer kameraet.

Det siste jeg klarer å komme på (inntil jeg skal inn og redigere dette innlegget om en stund) er at gummidekslene over kontaktene på venstre side av kameraet var bedre på mark II
. Etter fem års bruk kan jeg komme på én gang at disse har gått opp, men allerede i det andre bryllupet med de nye kameraene gikk det opp et slikt gummideksel. Gaffa er kjekt.

Alt i alt er konklusjonen at dette er helt sykt bra!

Store og rene bildefiler, med potensiale for kjempeutskrifter, og yteevne som slår det aller meste (kanskje utenom Nikon D3s). Løp og kjøp!